I yogaen så har vi ulike historier og bilder for å illustrere egoet og relasjonen til andre deler av selvet. Jeg er selv mest begeistret for treenigheten. Lille selv (ego), store selv (dypere intelligens, kjærlighet, uskyld og hjertets evne til å omfavne), Gud, eller den bevissthet, intelligens, kjærlighet og sannhet som er i verden, men mer «utenfor» meg. Og jeg skriver «utenfor» fordi det er litt underlig med denne kraften, at den er både utenfor og i meg. Som livet, jeg er levende fordi livet akkurat nå strømmer gjennom meg, uten at jeg kan definere meg selv som selve livet. Jeg er på en måte bare en form som livet kan utrykke seg gjennom. Gud og det større, dypere eller høyere selvet, er ord vi bruker for å beskrive den erfaringen vi har i yoga som forteller oss at når vi går dypt nok, gjennom sinnet, forbi egoet, så kan vi erfare at vi alle er forbundet med den grunnleggende bevisstheten og enheten vi har sprunget ut av. Men om vi ser oss rundt i verden, og ikke minst er villige til å se oss selv, så er det ganske åpenbart at det lille selvet, egoet, dominerer våre handlinger. Egoet har tatt plass i førersetet, hvor det er så opptatt med å komme dit det vil, opprettholde seg selv og kjempe mot alt det oppfatter som trusler, at det mister kontakten med det større selvet, med hjertet og med Gud (eller om du har vanskeligheter med begrepet Gud, den godhet og intelligens som finnes i verden). Egoet har overtatt styringen fordi det vil så mye, men egentlig ville det hatt det mye bedre i passasjersetet, trygg på at det ikke er alene og at reisen gjennom livet skal ledes av det større, dypere eller høyere selvet. Kanskje Gud. Vi kan hjelpe egoet til å forstå og akseptere sin plass. Men det vil trenge en sterk, stødig og trygg leder som er i stand til å se hvordan egoet opererer.
For noen år siden så bodde en ung alska husky, hannhund, hos meg. Han var kanskje 5 måneder gammel da han kom og var min først erfaring med å bo og leve med hund. Jeg var i utgangspunktet ikke begeistret for prosjektet på noen måte. Han var stor, vill, hoppet, bjeffet og bet. Masse stress. Men jeg sa ja, og begynte på arbeidet med å forstå hund, hva de trenger og hva som kreves av en hundeeier. Og noe av det første som ble klart for meg var at hund generelt, men hannhund og alaska husky spesielt, trenger en sterk, tydelig og konsekvent leder. Ingen slinger i valsen. Det han trengte aller mest var at jeg så og forstod ham, at vi opprettet en god og gjensidig kontakt. Det var og viktig at jeg hadde kontroll på situasjonen rundt oss og var tydelig på hva han skulle og ikke skulle gjøre. Da kunne han slappe av. Om jeg slakket litt på grensene eller reglene som var satt, noe han stadig ville teste om det var muligheter for, så kom uroen. Jeg ville av og til «være grei» og slippe ham litt mer løs, men så fort at resultatet ikke var greit! Plutselig var han som en løs kanon i nabolaget. Ikke aggressiv og farlig egentlig, men ekstatisk og helt uten forståelse for hva som var rett og galt for ham. Han hadde det nok morsomt, og ville hatt det en stund om han fikk leve slik, men på sikt er jeg helt overbevist om at han ville foretrekke den ro, kontakt og trygghet han kan oppleve med en god leder og eier. Men det fordrer tillitt og respekt for at vi har ulike roller, slik at kommunikasjon kan foregå uten den støyen som stress gir.
Båndet mellom hund og hundeeier er naturligvis av en annen karakter enn båndet til ditt eget ego, men bildet kan likevel være nyttig. Om egoet er stort og får helt frie tøyler så blir det vanskelig å manøvrere i livet etter andre ønsker og mål enn det egoet jager. Du kan ikke bare slippe båndet, men må nødvendigvis bli med på jaget etter hva det nå måtte være at akkurat ditt ego vil ha og løper etter eller ikke vil ha, og løper bort fra.
Forsøk å bli kjent med ditt eget ego, søk å plassere det i passasjersetet, og fest deretter sikkerhetsbeltet godt før du kjører!